Sølv er nederlag - Silver is defeat

Toppidrett står sterkt i Halden Skiklubb, noe som spesielt har vært tydelig de siste 25 årene. Medaljer i VM, seire i stafetter og o-cup - skiklubben utmerker seg sportslig. Mellom blod, svette og tårer; finner man også ikke samhold og genuin idrettsglede i toppen? Én av klubbens (etter hvert mange) verdensmestere Petter Thoresen svarer. (ENGLISH version below, trans. Helen Palmer) 

Ragnar Andersen - 1:48:00 (Av Petter Thoresen)

Det burde stått på det på steinen til Ragnar: 1:48:00 – 800m. Muligens datoen også.., tenker jeg her jeg sitter. Det er faktisk kjernen. God oppsummert!

Toget mitt slingrer ironisk nedover mot Gold Cost, Australia, hvor jeg håper å treffe på noen av verdens beste surfere. Bli litt kjent med dem og kanskje surfe side om side. Snappers Rock, er stedet.  Er det en Ragnar der?

Hvem er det som løper på 1:48:00 nå om dagen, da? Helt latterlig vilt! I år var det én nordmann – 15 hundredeler raskere. Men, Ragnar på 50-tallet med rødgrus og eksperimentell trening. Uten personlig trener. Jernvilje, smart og med ”attitude”. Jeg tror egentlig Ragnar hadde mer inne. Bare 1955 og 1957 sesongen var vellykket. Mye akillestrøbbel.

Ragnar var en helt rå type. Det tok litt tid før Rokke-bønda ble vant til dem midtvinters: Ragnhild i bil bak med lys, Ragnar heseblesende foran – blod-intervaller! Noen kom også småredd ut med geværet klart, sies det.

Ragnar var spesiell, også for meg. Vi snakket ikke så ofte, men nok til at vi forsto hverandre særdeles godt, følte jeg. Kall det et fellesskap. Samtalene var oftest om løping og hva det gjorde med oss.

En kald januar dag i 1992 fikk jeg et sirlig skrevet brev fra Ragnar, men full av følsomhet og varme.  Sendt fra han i Halden til meg i Halden. Brevet like kort som forsendelsen, men rett på sak. Kjære Petter!, samt signaturen, var det eneste håndskrevne. Resten skrivemaskin.

Det handlet om en av de sterkeste følelsene man kan ha og håndtering av den: nederlagsfølelsen.

Jeg dreit meg ut i NM året før og han hadde fanget det på fotografiene som lå ved brevet og illustrerte poenget hans godt: meg på podiet, men ikke på toppen.

Ragnar skrev blant annet: ”Tab og vind med samme sind” – på utsiden, på bildene, smilende og applauderende. Men, innvendig, som Tom Courtney – vinner av 800m i OL i Melbourne – sa til meg, etter at norske journalister bebreidet ham for et surt oppsyn etter et uventet nederlag mot verdensrekordholder Roger Moens (1:45:7 – 1957):

”If you want to become a winner , you have to be a bad looser” .

Lykke til videre!

unnamed

Noen måneder etter dette er siste gang jeg så Ragnar. Da hadde kreften tatt jerngrep. Vi visste begge hvor det bar. Vi bladde i utklippsboken hans. Ragnar engasjert og frydefull. Vi så bakover – så fremover. Ragnhild holdt seg diskré i bakgrunn som alltid, men jeg tror hun var glad for at jeg stakk innom. Vi sørget ikke – tok ikke farvel.

Men, der og da kunne vi banka inn 1:48:00 i granittblokka og smilt tilfreds.

Noen dager senere ble Ragnar befridd fra smertene, fra det siste nederlaget. Han var på jobb i dagene før.

Helt til slutt i brevet, som et ps., klarer ikke Ragnar dy seg og måtte sitere Kupper’n med håndskrift: ”Sølv er nederlag!”

Haha – for en herlig fyr!

(Ragnar løp for Halden IL og var også en engasjert skiklubbmedlem. Talentfull o-løper var han derimot ikke. Han løp for fort, men gav seg aldri.)

Skrevet av Petter Thoresen. 

 

Petter Thoresen HA 23.10.1991 Foto Tom R Andreassen HA

   Petter Thoresen HA, 23.10.1991. Foto: Tom Andreassen.

 

Ragnar Andersen - 1:48:00

It should be written on Ragnar’s gravestone: 1:48:00 – 800m. Perhaps the date as well.., I think as I sit here. It’s the heart of the matter. A good summary!

Ironically, my train winds its way down to the Gold Coast, Australia, where I hope to meet some of the World’s best surfers. Get to know them and maybe surf side by side. Snappers Rock is the place. Is there a Ragnar there?

Who is there that runs 1:48:00 these days anyway? So ridiculously fierce! This year there was one Norwegian – 15 hundreths faster. But, Ragnar in the 50s on red gravel and experimental training. Without a personal coach. Iron will, intelligent and with “attitude”. I believe that Ragnar actually had more in him. Only the 1955 and 1957 seasons were successful. A lot of Achilles trouble.

Ragnar was a hardman. It took some time before the Rokke farmers got used to them in the middle of winter: Ragnild driving behind with the headlights on, Ragnar breathless in front – blood intervals! It is said that some even came out, slightly scared, with their gun ready.

Ragnar was special, also for me. We didn’t talk so often, but enough that we understood each other pretty well, I felt. Something in common, you could say. The conversations were most often about running and what it did to us.

One cold January day in 1992 I received a letter from Ragnar, meticulously written, but full of feeling and warmth. Sent from him in Halden to me in Halden. The letter was just as short as the distance sent, but straight to the point. Dear Petter!, and the signature were the only parts handwritten. The rest typewriter.

It was about one of the strongest feelings we can have and tackling it: the sense of defeat.

I screwed up at Norwegian Championships the year before and he had caught it on the photographs that came with the letter and illustrated his point well: me on the podium but not at the top.

Amongst other things Ragnar wrote: “You win some, you lose some.” –at least on the outside, in pictures, smiling and applauding. But on the inside, like Tom Courtney – winner of the 800m at the Olympics in Melbourne – told me, after Norwegian journalists reproached him for an acidic response after an unexpected defeat against World record holder Roger Moens (1:45:7 – 1957):

“If you want to become a winner, you have to be a bad loser.”

Good luck!

Frankrike-Norge Paris 1957 001

   800m Ragnar Andersen 1:50:2, Paris 1957. Audun Boysen 1:50:4. 

 

 

A few months after that was the last time I saw Ragnar. By then the cancer had him in its grip. We both knew where it was going. We browsed his scrapbook. Ragnar was animated and joyous. We looked back – then we looked ahead. Ragnild kept herself discreetly in the background as always, but I think she was glad I stopped by. We didn’t grieve – we didn’t say goodbye.

However, there and then we could have engraved 1:48:00 into the granite and smiled contentedly.

Some days later Ragnar was freed from the pain, from the last defeat. He was at work the day before.

Right at the end of the letter, as a PS. Ragnar fails to restrain himself and has to cite the Norwegian Olympic speed skate winner, Kupper’n, in handwriting: “Silver is defeat!”

Haha – what a great guy!

(Ragnar was an actice and eganged Skiklubb member, but not an especially talented orienteerer. Ran too fast but never gave up.)

(Written by Petter Thoresen, translated by Helen Palmer) 

Åse Staal og Ragnhild Bente Andersen. Foto Anders Johansson HA

  Samhold i toppidretten på tvers av genrasjonene. Her er verdensmester
  Ragnhild Bente Andersen sammen klubbens aller første landslagsløper (1948) Åse Staal. 
  Foto: Halden Arbeiderblad. 

 

Redigert: Anna Ulrikke Andersen. Medvirkende: Petter Thoresen, Helen Palmer, Ragnar Andersen og Tom R. Andreassen. 

 

Vi vil gjerne høre dine historier fra toppidrett. Del gjerne på facebook

Neste uke: Om veggene de kunne tale... 

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. 

 

 


Info om jubileumskalenderen

  • Halden skiklubbs jubileumskalender

    Her kommer ukentlige publiseringer om Halden skiklubbs historie, 1891 - 2016. Vi teller ned til 125års jubileum gjennom hele 2015! Følg med alt på julaften: En reise i skiklubbens historie Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler...

  • En reise i Halden skiklubbs historie

    Hva tenker du på når du leser Halden skiklubb? Tenker du på Høiås? Marka? Lysløypa? Eller får du kanskje assosiasjoner til toppidrett, verdensmestere og stafettseire? Gode venner, sosialt fellesskap og dugnad? Har du selv vært aktiv i klubben?...