Halden skiklubb 1940-1945

Skiklubbens tilholdsted under krigen, Musehogget. Halden skiklubbs arkiver.

Halden skiklubb 1940-1945

Tradisjonen tro er vi samlet her på Hafsrød for å minnes Erik Olsen og Arne Erlandsen som falt for nazistenes kuler 27. September for 60 år siden. Siden avdukingen av minnesteinen i 1945 har historien om de dramatiske høstdagene blitt gjenfortalt flere ganger. Jeg vil derfor ikke repetere hva som er å finne i Skiklubbens 100-beretning, men heller filosofere over hva som kunne ha skjedd en vårdag for 60 år siden. 

Som ivrige friluftsmenn hadde Erik Olsen og Arne Erlandsen blitt kamerater gjennom fellesskapet i Skiklubben og deltagelsen i kampen for et fritt Norge. Antagelig satt de seg ned en vårdag i mai, tok en pust i bakken og nøt varmen fra sola. De hadde gått på velkjente stier og hadde muligheten til å la tankene vandre. Kanskje tenkte de som Solan Gundersen i Kjell Aukrusts beretning om jordens tilblivelse: 

Han slapp fisker i vannet. Han konstruerte fugler og krokodiller, høner som verpet. Han ordnet opp med multer påmyrene og rosiner og bananer i Ny Guinea. Han drev fram bjørk og palmer, vidjekjerr og orekratt, lyng og måsså, tobakksplaner og vindruer. Han skaffet sol og regn. Det måtte til skulle´n holde liv i livet. Ja Vår Herre var en begavet gubbe.” 

Kanskje lot de tankene vandre vekk fra flukt og fiendens kuler og drømte om dager som skulle komme. Om kalde vinterdager med knitrende snø  og sola hengende som en blodappelsin i frostrøyken over Femsjøen. Kanskje drømte de om en på følgende tørkesommer med rekordvarme. Kanskje drømte de om jakt eller hvite og orange o-skjermer i Trømborgfjella. Kanskje drømte de om felleskapet på Høiås, og å igjen kunne møte familie og venner for å feire 17. mai. 

 

Så når vi i dag minnes Erik Olsen og Arne Erlandsen la oss også  minnes drømmene de måtte ha hatt en vårdag i mai. Og la oss sørge for at også nye genrasjoner av friluftsentusiaster får muligheten til å drømme og oppleve felleskapet.

 

(17.mai 2004 tekst Bjørn Aksel Gran. Sitat fra Kjell Aukrust. "Jordens tilblivelse" fra Guttene på broen. Erichsen: 1984)

særoppgave1970 0004Kart som bla viser skiklubbens tilholdsteder under krigen. Tegnet av Øyvind Torp og en del av hans særoppgave, 1970. Halden skiklubbs arkiv, Høiås.

 

Arnestatuetten 

Hvorfor har denne statuetten fått dette navnet? Jo, fordi den skal minne oss om den unggutten som i ung alder meldte seg inn i Skiklubben, fordi han var glad i å ferdes i skog og mark og fordi han følte seg hjemme der og fant venner han satte pris på. Navnet var Arne Erlandsen, og Skiklubben skulle få erfare at i denne gutten hadde de fått et medlem med enorm kapasitet. Det er et ordtak som heter at kjært barn har mange navn. Arne fikk ogsået tilnavn, og det navnet han fikk forteller i grunnen alt om denne gutten. Energien blev han kalt. At han levde opp til dette tilnavnet, er sikkert og visst. I alt han foretok seg, så lå det alltid en voldsom energi bak, og han var aldri redd for den tyngste bør. 

 

Arne blev glad i alt omkring Skiklubben, enten det var Høiåshytta, kameratskapet, arrangement eller som aktiv i løypa. Alt gikk han inn for med pågangsmot og ikke minst, godt humør. Hans treningsiver var umettelig, og det gav etter hvert resultater. Kort sagt, han vokste med de oppgaver han påla seg selv, og hans optimisme smittet på hans omgivelser. Vi satte umåtelig stor pris pådenne gutten som vi efterhvert så modnes og innga respekt.

 

Da krigsutbruddet kom i 1940, var han alltid i fremste rekke i idrettens motstandsbevegelse, og når senere Mill-org. blev opprettet, var han aldri i tvil om hvor han hørte hjemme.Dette skulle bli Arne Erlandsens triste skjebne. Når han ikke lenger kunne tjene sitt Fedreland fra norsk jord, ville han tjene det fra et nøytralt land. Han gikk frivillig inn i kurertjenesten over grensen fra Sverige for også på denne måten gjøre en innsats for Norges frigjøring. Han ville og måtte gjøre denne innsatsen, for noe annet var ikke riktig for Arne.

På Hafsrød falt han i kampen for sitt lands frihet, og vi håper at denne statuetten som har fått hans navn, med familiens tillatelse, vil minne kommende generasjoner i Skiklubben om at ære Arne Erlandsens minne som et lysende eksempel påmot og offervilje.

E.G.A.

(Skrevet av Edgar G. Andersen. Tidligere publisert på Halden skiklubbs nettsider.)

krigenOversikt over hvem som var med motstandsgruppen. Halden skiklubbs arkiv, Høiås.

1940-1945

I løpet av krigsårene skulle skiklubben få mange problemer å stri med. Den første tiden gikk uten nevneverdige vansker, og godt var det, for om høsten i 1940 skulle Halden Skiklubb og Turistforening arrangere individuelt norgesmesterskap i orientering. Krigen la en demper på idrettsvirksomheten, men arrangementet ble avviklet, og de beste løperne stilte til start. Løpet fant sted søndag den 7. oktober i 1940, og samlingsplassen var gården Kolbjørnsviken beliggende ved veien Rakkestad- Bergstrøm i Aremark. Omkring 100 løpere var påmeldt og arrangementet ble fullt ut vellykket takket være løypesjefen, Edgar G. Andersen og hans store stab av flinke funksjonærer. Som eksempel på det arbeid som var nedlagt for å få et godt arrangement, kan nevnes at skiklubben hadde satt alt inn på å gi mellomtider og gi tidsdifferanser. Fra tredje post og til mål var det således strukket telefonledning i hele 6 km lengde gjennom myrer og over koller. 

I juni måned 1941 ble det avholdt ekstraordinær generalforsamling for å avgjøre om skiklubben skulle fortsette sitt arbeid. Et forslag som var kommet fra landets ”nye styre” om idrettens nyordning, ble forkastet med over 100 mot 2 stemmer. Det ble deretter vedtatt at Halden Skiklubb og Turistforening skulle oppløses. Dette var et tungt skritt å ta, og enda tyngre var det da Høiåshytta ikke lenge etter måtte overleveres til N.S. 

tjenestebok 1943NS Tjenestebok, 1943. Halden skiklubbs arkiv, Østfoldmuseene – Halden historiske Samlinger.

Medlemmene av den oppløste foreningen måtte da flytte fra Høiås, men under navnet ”Skaugutta” fortsatte de sin virksomhet i ei hytte ved Mørk gård i Torpedalen. I denne holdt karene til i omtrent 5 Måneder. Etter denne perioden fikk de leid ei hytte syd-vest for Blytjern. Denne hytta var lite kjent, og den lå godt skjult, noe som var av stor betydning for den virksomhet karene drev. 

De var nemlig i denne perioden de kom med i Mil.Org. Og de ”lekte” ofte krig i distriktet rundt Blytjern. Om kveldene var de samlet i hytta til instruksjon og opplæring i moderne krigføring. Om våren i 1942 bygde ”Blytjerngutta” som de kaldtes, ei lita badstue påvestsiden av tjernet, og den 17. Mai ble den innviet med pomp og prakt. 

Virksomheten ved Blytjern ble drevet med stor iver, men guttene var ofte skuffet fordi de ikke fikk ordentlige våpen. Det var derfor et lyspunkt for dem da de en vinternatt i 1944 fikk besøk av en representant fra ”secret service” som hadde med seg og demonstrerte engelske atomvåpen og sprengstoff. Agenten var på Blytjernhytta en hel uke og instruerte bruken av all den djevelskap som skulle brukes og nyttes i sabotasjeaksjoner. 

Guttene i Blytjernhytta arrangerte under hele krigen såkalte fellesturer til forskjellige steder i distriktet, og på disse turene la de inn forskjellige idrettsarrangementer. De fikk også igang illegale o-løp og langrenn sammen med andre idrettsfolk i fylket. Således var bykampen i orienteringer mot Fredrikstad 2 ganger i året fast, og løperne møtte hverandre under svært forskjellige forhold. 

De fysisk sterke guttene som hadde Blytjernhytta som tilholdsted, fikk oppdrag i Mil.org, og disse kunne være svært farlige. Guttene løp en stor risiko, men ingen så ut til å stoppe dem. Oppdragene ble som regel vellykket gjennomført, men en gang skulle det dessverre gå galt. En av ”Blytjerngutta”, Arne Erlandsen, som sammen med en kamerat i 1944 kom tilbake over grensen fra Sverige, ble oppdaget av tyskerne ved Hafsrød og skutt like i nærheten av gården. 

Om høsten i 1944 så det ut som om krigen gikk mot slutten, og guttenes arbeid i Mil.Org ble forsert. Det ble laget granater og brennflasker, og ti av skiguttene ble tatt ut til å sprenge fem av byens bensinstasjoner. På grunn av manglende spesialtrening misslyktes oppdraget. Guttene måtte seinere flykte til Sverige da Gestapo satte igang sine store arrestasjoner og bare to gutter ble tatt. 

HøiåsKrigenTyskeSoldaterTyske soldater på Høiås. Bildet er delt på Gamle Haldenbilder, facebook.

Da skiklubbguttene måtte gi fra seg Høiåshytta, ble den overtatt av representanter for det ”nye Norge”. N.S besatte den, og hyttas vedlikehold var forsømt. Nazistene prøvde å åpne hytta igjen for publikum, men alle holdt seg borte fra sitt kjære Høiås. Etter hvert som nazistene forsto at publikum boikottet deres tiltak, mistet de interessen for hytta. Vindusruter ble knust, dører slengt av hengselene, glass og servise ble kastet utover åsen og knust. Vedlikeholdet uteble i sin helhet. Flere stokker i veggene råtnet opp og hytta befant seg i en sørgelig forfatning ved kapitulasjonen i 1945. 

HøiåsKrigenTyskeSoldater2Tyske soldater på Høiås. Bildet er delt på Gamle Haldenbilder, facebook.

De trofaste skiklubbguttene hadde gjort et fenomenalt arbeid under krigen, og da kapitulasjonen var et faktum, fikk de enda mer ågjøre. De var aktivt med i arrestasjonene av nazistene bak vandalismen og de måtte danne Halden Skiklubb og Turistforening pånytt. Det var et enormt arbeid som måtte utføres, men kjærligheten til stedet og klubben drev dem til ågjenreise Høiåshytta og den stolte og ærverdige foreningen.

(Særoppgave av Øyvind Torp, 1970. Halden skiklubbs arkiver, Høiås). 

Følg med neste uke: Halden skiklubb 1940-1945

Redigert av Anna Ulrikke Andersen. Medvirkende: Øyvind Torp, Bjørn Aksel Gran, Gamle Haldenbilder, Edgar G. Andersen. 

 Swenor