Hva var Tidens Ekko?

Gutta på Musehogget. Halden skiklubbs arkiver, Høiås.

Formål (utdrag):”Den skal alltid gi en karikatur av alt som hender, på en fornøielig , underholdene og morsom måte. I det store og hele skal der serveres retter av fete saker, spekket med fles og dessuten krydret med små usannheter.”

Skrevet av Einar Haugen

Tidens Ekko var klubbavisa til skiklubben mellom 1941-1952. Under andre verdenskrig lå selvfølgelig aktiviteten nede, men det var bare tilsynelatende. Skigruppa med Edgar G. Andersen i spissen var aktiv og kom også etter hvert med i motstandsbevegelsen. Høiåshytta ble overtatt av nazistene i 1941, men Skigruppa fikk sitt tilholdssted i Blytjernhytta som fikk dekknavnet Musehogget.

Skigruppa begynte å skrive en klubbavis,Tidens Ekko i 1941. Denne avisen fungerte til 1952. Den selvfølgelige leder og skribent for Tidens Ekko var Edgar G. Andersen. Denne klubbavisen var ment å være en kulturspreder for Skiklubbens aktive medlemmer, skriver Edgar. "Den skal alltid gi en karikatur av alt som hender, på en fornøyelig, underholdende og morsom måte".

”Rettene skal servers for medlemmene på de ordinære medlemsmøter. I tilfelle av at noen av medlemmene skulde få anfall av latterkrampe, forplikter man sig til å holde medisinskapet åpent.”

001-2 Tidens Ekko. Halden skiklubbs arkiv, Østfoldmuseene – Halden historiske Samlinger.

Det greide redaktøren i referat fra 50-årsjubileet til Ski-klubben også.(11.jan.1941). Hytta ble da pyntet med guirlandere av granbar. Til og med ble guirlandere heist opp i flaggstanga. Flagg torde de nok ikke heise i de dager, men de pyntet inne med norske flagg. Nokså dristig var det. I referatet fra jubileet er Arne Erlandsen (kalt Energien) nevnt som en ivrig medhjelper i anledningen. Som kjent ble han skutt 3 år senere ved Hafsrød.

Ved å lese Tidens Ekko i ettertid lærer vi ikke bare om Halden Skiklubb og Turistforenig som den da het, men også om motstandsvilje og evnen til
å holde humøret opp i en vanskelig tid. I dag er Tidens Ekko og alle styreprotokoller fra 1891 arkivert på Halden historiske samlinger på Rød. Utklippsbøker finner man også der.

I Tidens Ekko har alle medlemmer klengenavn. Her følger en oversikt.

Klengenavn fra Tidens Ekko. Halden skiklubbs arkiv, Høiås.

Her en noen utvalgte godbiter fra avisa:

Brytere påHøiås

Petter: Du Karl har du hørt at det er så masse brytere på Høiås nå?
Karl: Nei, hva kommer det av da, trener dem der?
Petter: Nei, dem har lagt inn elektrisk lys.

Lage cm av deg

Vinteren 1941, siste vinteren før høiås ble stengt. Nede i myrene tryna Asbjørn ”Blakken” Bakken og fikk hue langt nedi snøen.

”Meteren”kom bort, klappa han på skulderen og sa : Finner du noe gress der nede, "Blakken"?

- Fy faen "Meteren", kommer du nærmere såskal jeg lage cm av deg!

Vi resumerer (året er 1941)

Et år har gått. Vi setter oss ned og lar, minderne rulle revy for vårt indre. Vi minnes så langt tilbake, men ikke langt nok, synes vi. Tankene faller naturligvis på Høiås. Hytta som holdt oss sammen i alle år. Det er som vi ser det, lørdagskvelden, en efter en med sekkene fulle, gir de pokker i byen og drar til Høiås. Fra alle løiper og veier har vi et felles mål. Her var vi hjemme, vi var frie fugler. Noen sang, noen prata og andre igjen svor så det lyste. Alltid noe å henge henda i. Reparasjoner her og reparasjoner der. Vedhugging, vannbæring, alt tok vi med godt humør. Hvorfor? Jo, det var trods alt noe utenom det daglige slitet i byen. Åh som vi åt. Ja det var et syn for guder. Syltetøykrukkene stod som soldater på geledd, og ansjosen slåss med gaffelbitene om plassen. Vi glemmer heller ikke Metern og ”silda”. Mangen edel dyst har blitt utkjempet mellom de to. Ja, for eksempel den gangen han holdt på å drukne i sildepøsen. Energien (Arne Erlandsen), som var særlig svømmedyktig, måtte jo redden, eller så hadde’n blitt en meter kortere.

Kabalen og Bokken var gode venner støtt. Lo og prata og prata og lo, og la kabal. Kommentar er overflødig.Ja, kortleken blev flittig brukt. Det var stadig dueller mellem Damhaugen og Rødsjordet. Det er rart at det er så gode kortspillere på Damhaugen. Ut på natta kom det som vanlig fra Nilsen: ”Nå legger vi liket”, og så la vi liket. Det gikk nok ikke så fort å legge liket, nei. Vi ser tydelig brytekampene foran oss. Malkom var ugangskråka, og han lå som oftest igjen på slagmarken. Bokken lo, og så fikk’n blå øier. Det var skøi å være unge igjen. Kroppene var mannfolks, mens sinnene var ungguttens. Tilslutt kom rosignalet fra Klevstadsmoen, men merkelig nok så blev det aldri ro efter det signalet, for det blev som oftest efterfulgt av kraftige eder. Så fulgte som oftest litt kåtprat, og enkelte ønsket sig inn til Vertinden.

Vi sovna til slutt, men ut på natta blev vi bestandig vekket av Klevstadsmoen som drev og målte rundtjern. Ja, det var Guds løkke at han ikke gikk i søvne, for da hadde vi vel vært nødt til å ha gått manngard efter’n også. Klokka fire blir vi også vekket hver natt, og da var det den bedrøvelige Theodor som absolutt skulde tømme magasinet. Det var lenge snakk om å spleise på ei potte til’n, men det blei aldri noe av. Hvis en tilfeldivis var våken og så Theodor snike sig langs vegene for ikke å trå på en knirkende planke i gulvet, da kunde en stille klokka på fire. Siden kunde vi sove.

Morran kom og med den alltid en feiende marsj fra Vertindens radio, og ikke lenge efter nynnet hun sig ned på kjøkkenet. Det var herlig å ligge i køia å høre henne stelle med ovner og kjeler.