Mitt første møte

Første gang jeg så dem var en kveld jeg var ute og gikk med min far. Det var vinteren 1931 og jeg var 9 år gammel. Vi gikk i mørket, men med ett oppdaget jeg noen lys som beveget seg inne i skogen.

På den tiden var det ikke sa mye bebyggelse utenfor Halden sentrum, og jeg hadde aldri sett slike lys før. Det var omtrent ti lys som kom til syne mellom trestammene og med stor hastighet kom de nærmere og nærmere. Jeg nappet min far i jakkeermet. –Far! Sa jeg, - Se der! Jeg pekte mot lysene. Han stoppet og så opp og de små lyspunktene bevegde seg mot oss. Snart kunne jeg høre pusting og pesing og plutselig braket 10 stolte skiløpere ut av skogen. Det var store sterke menn, kledd i nikkers. De hadde ski på beina og lykter på hodet. De bykset forbi i oss så snøen sprutet, og i løpet av få sekunder var hele gruppen forbi og på vei ned mot sentrum. Jeg var bergtatt. Aldri hadde jeg sett noe lignende. –Hvem var det? Måtte jeg spørre min far. –Å, det er skiløpere fra Halden Skiklubb, fortalte han og forklarte at de holdt til på en hytte, Høiås, langt opp i skogen. Jeg syntes det var veldig spennende. Dit ville jeg også dra. 

Jeg fant ut hvor hytta lå, og ved neste mulighet pakket jeg ryggsekken og gikk av gårde. Veien var lang, ikke visste jeg engang helt nøyaktig hvor hytta var, men viljen var sterk. Etter mange timer, og med trette ben og røde kinn kom jeg til slutt frem. Gleden var stor da jeg gikk de siste trinnene opp trappen til hovedinngangen på denne majestetiske hytta, og jeg følte meg som helten i eventyrene som hadde kommet frem til kongens slott.

- Unnskyld meg gutt, men er De medlem? Sa en mørk stemme. Brannmester Hansen sto i døren for å passe på at kun medlemmer fikk tilgang til hytta. Jeg var jo ikke medlem, og det var ingen unntak selv for slitne, frosne guttunger.  

Skuffelsen var stor da jeg måtte snu i døra. Etter den lange turen ville de ikke slippe meg inn! Jeg satt meg ned utenfor hytta. Hutrende tok jeg frem nisten min og spiste sultent brødskivene jeg hadde tatt med meg. Jeg var klar for å starte turen nedover, da jeg hørte en stemme bak meg. –Robert? Det var John Andersen. Han så hemmelighetsfullt på meg. –Møt meg påbaksiden av hytta. 

Illustrasjon: Anna Ulrikke Andersen

Jeg la resten av maten i ryggsekken, og gikk rundt til kjøkkeninngangen. John åpnet døren for meg og fikk meg inn påkjøkkenet.. –Her, sa han og gav meg en brus. I 1931 var det ikke ofte man fikk brus, og jeg drakk lenge og vel. Aldri har nok en brus smakt så godt. Hytta var varm og god. Fra de andre rommene hørte jeg latter og prat. Jeg drakk opp, takket og bukket for gjestfriheten før jeg la i vei nedover bakkene. 

Det ble mange turer på Robert etter hans første møte med skiklubben. Her på skitur til Oslo ca 1948. Asbjørn Andersen, Robert Denis, Oddvar Pettersen, Bjarne Feint, Håkon Johansen og Frits Køhn.

Det tok 15 år før jeg ble medlem av Halden skiklubb. I mellomtiden kom krigen, hvor tyskerne okkuperte hytta, og skiløperne måtte finne andre måter å treffes på. Men barndommens møte med klubben, marka og hytta satt i som et godt minne. Da jeg ble forlovet med min kone, lovet jeg å være verdens beste ektemann. Jeg skulle aldri komme full hjem, ellers være snill og trofast. Men tirsdag, torsdag og søndag formiddag kunne jeg ikke være ektemann. Da var det samling på Høiåshytta!

Hva var ditt første møte med Halden Skiklubb eller Høiås? Del gjerne med oss på vår facebook side. 

Følg med neste uke: Med blyant og notisbok i løipa. 

Skrevet av Anna Ulrikke Andersen. Medvirkende: Robert Denis.  

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.