Noen O-betraktninger

Ida Marie bringer arven videreIda Marie bringer arven videreÅrets jr. VM var en stor suksess for det norske laget med 4 gull og 4 sølv, i Australia. Vi gratulerer løperne og ikke minst trenerteamet med vår egen Kenneth Buch samt Frode Balchen i spissen. Og ikke minst vår egen Ida Marie Næss Bjørgul med sølv på mellomdistansen, den første individuelle medalje både til Ida og til en HSK'er i et jr. VM.

 At denne årgangen skal gjøre det såpass bra er egentlig ingen stor overraskelse. Det har fra de var 10-12 år vært en stor bredde i 87-88-89 kullene og de har nok "pushet" hverandre litt i konkurransene opp igjennom årene. Og når de i tillegg har fått 2 svært kompetente og bra trenere som tydelig får ut det beste av løperne i konkurranser, må det bli suksess. Eller må og må, det er ingen selvfølgelighet at man vinner medaljer, men kun hard jobbing. Når svenskene følger opp med 2 gull og 2 sølv er det de gamle stormaktene innom o-sporten som tar 75% av gull/sølv fordelingen. Noe som ikke akkurat gjenspeiles i senior mesterskapene for tiden. Og da må man jo håpe for Norge og Sverige sin del at disse løperne klarer å fortsette utviklingen videre og ta de nødvendige steg videre. Noe som er svært vanskelig og krever tålmodighet. Og de som vil mest over tid, vil komme over "the top".  Hva kan det skyldtes at konkurransen fra resten av Europa hardner til i seniorklassene og at Norden ikke lenger er toneangivende, selv på hjemmebane? Diskuterte en sak med Emil Wingstedt for noen uker siden et fenomen, Emil er en enerEmil er en enernemlig det at det er utrolig vanskelig for litt eldre ungdommer å komme inn i o-sporten. Det blir rett og slett for vanskelig o-teknisk. Selv om de kan fysisk være meget gode. Som f.eks langrenns- og friidrettsutøvere. Det nordiske o- terrenget er svært krevende teknisk, mens i kontinentalt terreng er det lettere å hevde seg med løpstyrke og med mindre å forholde seg til o-teknisk. Så konklusjonene var at vi burde tilby konkurranser hvor de som er sterke løpsmessig men "svake" o-teknisk, kan hevde seg mot de aller beste. Og dermed få en naturlig utvikling/konkurranse på høyeste nivå, selv i sen alder. Scott Fraser er et eksempel på dette. Som tidligere fridrettsutøver kom han seint inn i o-løypa, men som junior er han nå på fullt høyde på høyt nivå. Og jeg er Scott til venstre startet seint med O, Ewan til høyreScott til venstre startet seint med O, Ewan til høyrehelt sikker på at o-sporten har et stort rekrutteringspotensial her. Et eksempel på en god konkurranse form er O-ringen Vasan som er en relativ enkel o-løype, men med brukbare løypelengder. Ålen Fjellorientering er en annen form som passer til dette formålet.

Og jeg ser i siste Veivalg at Jørgen Rostrup kommer med kritikk på at det er for lite midler til toppidretten. Det kan man selvsagt vanskelig være uenig i, men jeg tror jeg vil si jeg er uenig med ham i det at det er økonomi som er løsningen for å utvikle toppløpere fra Norge. Jeg tror ikke penger er årsaken til at en løper utvikler seg og tar de nødvendige steg mot toppen. For å komme til toppen kreves først og fremst sult, vilje og smerte. Det bør ikke koste penger. Men eventuelt for å holde seg der over tid skal jeg innrømme at den enkelte utøver må ha økonomisk trygghet og støtte. For å kunne ta seg fri til å trene og konkurrere rundt om i hele verden samtidig som det er rom for å etablere et familieliv.

Nå skal jeg forsiktig med å dra sammenligninger mot andre idretter, men jeg påstår at et land som Norge aldri vil kunne nå opp i fotball, nettopp fordi vi har det for bra. Man er rett og slett ikke sulten nok. Unge norske fotballgutter trener ikke nok. De er mette i ordets rette forstand og det er helt naturlig når de har det bra på alle måter. Reis rundt på lokale fotballlag i divisjonene: jeg tror man finner en overrepresentasjon av navn med utenlandsk herkomst i forhold til innbyggertallet på stedet. Og mange av verdens beste idrettsutøvere kommer fra fattige kår. I verdensidretter med en mye større bredde enn o-sporten.

I sommer lå jeg på stranda i Cannes og sløvet, og en av dagene var det en yngre gutt jeg la merke til. Med et lite mini surfebrett holdt han på å balansere på noen miniputtbølger som dasket inn på stranda. Igjen og igjen og igjen. Brydde seg ikke om at de fleste kun solte seg og noen få badet. Han trente/lekte surfing under forhold som egentlig var "barnslig enkle". Han viste en naturlig sult på å bli dyktig og syntes det var gøy. Og gang på gang kikket han opp mot noen som satt på stranda. Han ønsket å noe vise for noen. Jeg tror det var hans mor.
Tilbake til årets jr. VM. At Ida klarte et sølv var en meget bra prestasjon, den beste en junior har gjort i HSK. Og jeg husker godt at jeg var med Desire, Ulrikke og Ida ut på karttrening i Høiåsmarka da de ikke var mer en 9-10 år. Og det var Desire og Ulrikke som i kraft i innfødt i o-sporten, som hadde et forsprang i begynnelsen. Men det var ikke vanskelig å se hvem som var riktig sulten fra dag 1.

Takk Ida, for at du har fortsatt, og takk til de som har støttet deg opp gjennom årene. Men først og fremst gratulasjon til deg for at du er en stayer.
Ha en fortsatt god sommer og savner allerede nå og ikke skulle være med på 5-dagers. Men i Sälen til neste år...kanskje blir det multisport på en etappe også?