Hytta vår er en kulturarv. En arv som i stor grad er i bruk. Vi kan være stolte av denne arven, men den forplikter. Jeg har gjort meg noen refleksjoner som kanskje kan være noe å tenke på i tider som kommer.
På 1930-tallet valgte man bort det opprinnelige torvtaket. Det var vanskelig å holde vedlike. Det romantiske fikk vike. Det var et godt valg å legge skifer. Stilmessig bra, synes jeg. I 1940 sto badstue klar i anen etasje, etter mye diskusjon for og i mot. Hytta ville råtne ned, ble det påstått. Den ble ikke mye brukt p.g.a. krigen. Hytta tok ikke skade.
På 1980-tallet var det behov for å legge om taket. Hva skulle man velge. Skifer var uten tvil det beste man kunne tenke seg, men det ville falle for dyrt med ny skifer i forhold til andre alternativer. Gleden var stor da man fant ut at mesteparten av den gamle skiferen var fullt brukbar. Det ble fortsatt skifer på taket.
I 1984 ble hytta beiset med noe som skulle gjøre vedlikeholdet enklere. Dessverre virket beisen mot sin hensikt. Mange stokker råtnet. Den helt store skandalen holdt på å skje.
I 1996 ble beisen fjernet. Mange nye stokker ble skiftet. Kostnad 115.000 kroner. Kommunen ga 100.000 til prosjektet.
Tjære er det eneste riktige for å bevare hytta, var konklusjonen.
Innvendig har vi fått laget serveringsdisk fint tilpasset rommet forøvrig. Tegnet av Per Stenseth og laget av Edgar Andersen. Samtidig ble det montert downlight med regulerbar styrke.
Kjøkkenet ble fint etter restaureringen. Det var vel mot bedre vitende at man monterte smårutete vinduer. De to kjøkkenvinduene var fra arkitekt Suhrke tegnet todelt som en del av de andre vinduene i hytta. Litt uvanlig med slik blanding kanskje.
Den stor kulturkollisjonen oppsto da Coca Cola-skapet kom til hus. Det passet jo overholde ikke inn, men det var kommet for å bli. Salget ville øke betraktlig.
Etter at vi fikk gjemt det inn i døråpningen til ”Dameværelset”, ble det jo til å leve med.
En forblendingsmur i granitt under sydveggen på klubbrommet, gjorde det utvendige helhetsinntrykket mye bedre.
Lyn har utallige ganger truet hytta via strøm- eller telefonledning. Vi har jo vært utrolig heldig. Mobiltelefon burde erstatte fasttelefonen som svært ofte er ute av drift p.g.a. tordenvær. Ved å fjerne telefonledningen øker muligheten for at hytta ikke skal bli antent vesentlig.
Det lille vinduet i store peisestua kom til heder og verdighet etter å ha vært blendet i 30 år. Du verden hvilken virkning det lille vinduet har i dagslys.
Premiene hadde hopet seg opp, og behovet for nytt skap var prekær. Snekker Andersen laget et stort skap som han spanderte. Det hjalp ikke med protester fra ”hjelpegutt” Arthur Larsen under monteringen. Snekkern hadde makt. Vinduet ble blendet.
Vi fikk besøk fra Fylkeskonservatoren som påpekte hvor galt det var med vinduet som var tildekket.
Apropos Fylkeskonservatoren. Hans folk som besøkte hytta, ble mektig imponert av hytta vår og hvor få forandringer som var gjort i løpet av hundre år. Den var uten tvil verneverdig og vi fikk 20.000 kroner til vedlikehold.
Det er fokus på kulturarv i Norge i dag.
Hytta er som nevnt verneverdig. Når det gjelder vedlikehold og evt. for-
andringer, er det all grunn til å trå varsomt. At det vil vanke midler til kulttur-
arven vår i framtida, synes svært sannsynlig. (kulturarv.no)
