Å se på Tiomila (1979)
Hvordan er det å se på Tiomila? Å være tilskuer på Tiomila er noe av det morsomste en med interesse for orientering kan være med på. Fra fellesstarten går klokka fire lørdag ettermiddag til det vinnende svenskelag spurter i mål på søndag morgen er det yrende liv på samlingsplassen.
Enorme salgstelt holder åpent hele tiden, og pølser, ertesuppe og annet blir omsatt i store mengder. I målområdet er det konstant aktivitet. Løpere kommer inn fra mange forskjellige etapper samtidig. Noen lag har som mål og vinne, andre å fullføre (dvs unngå å bli tatt ut av konkurransen), atter andre kanskje innbyrddes oppgjør som det store mål. (Forøvrig så sender P3 direkte fra skogen på flere av nattetappene og sendingen blir fulgt av de fleste, speaker inkludert, som også får tid til å referere stillingen på P3s kontroll.) Tiomila natten har en helt utrolig evne til å bli kald. I år frøs det is på teltdukene, så kaldt nok var det i allefall. De hutrende tilskuerne prøver å holde varmen, og enkelte nordmenn og finner har sin egen velprøvde metode. Hvert år er det dessverre noen som synes det er for kaldt og av den grunn går glipp av innspurten.
(Gampe og Gå, nummer 3, 1979)
Tiomila for dummies
Jeg flyttet fra Sarpsborg som 16åring for å starte på videregående skole i Halden. Jeg har alltid interessert meg for musikk og teater, og om jeg skal se sport blir det helst fotball på TV. Med nettopp dette forholdet til sport som bakgrunn ble jeg overrasket da jeg i Halden ble kjent med en jente som holdt påmed noe merkelig. En sport som ikke engang var på TV! Jeg ble raskt fascinert av denne sporten som visstnok har flere deltagere enn tilskuere og oftest utøves under umenneskelige værforhold og i tillegg i skogen. Jeg syntes det var merkelig å dedikere så mye tid til løping med kart og kompass. Nysgjerrigheten min vokste, og i 2006 skulle jeg få være med denne venninden (Ulrikke) på verdens største orienteringsstaffet; Tiomila. Ikke som deltager, men som supporter, tilskuer og fan.
"Tiomila er en orienteringstafett som hvert år arrangeres i Sverige. Løperne konkurrerer i forskjellige klasser. Det heter Tiomila fordi herrene til sammen løper ti mil." Dette fortalte Ulrikke meg da vi hadde satt oss påbussen mot Sverige. Halden hadde flere busser med deltagere og familie som skulle med og det var en energisk spenning blant de reisende. Jeg var spent på å se hva dette var. Kunne man være tilskuer på en sport som visstnok ikke hadde tilskuere?
Fremme i Sverige overnattet vi på en hytte, og Ulrikke introduserte meg for de andre barske orienteringsløperne. Jeg skjønte raskt at det ikke bare var en lek. Hanna Nordbrøden var en ekte tiomilaveteran. Født i Januar 1988, var hun allerede tilstede påTiomila april 1988. Esten Fremmegård hadde vært grensejeger i militæret og skulle løpe 14km dagen etter. Det virket som null problem. De andre var så seriøse at de allerede sov. Hytta var full av store bagger fulle av orienteringsklær. Sko med pigger, tights, treningsjakker med sponsorer og o-teip.
Neste morgen sto vi tidlig opp. ”Alle seriøse løpere spiser havregrøt til frokost før løpet”, sa Ulrikke og bekreftet at orienteringsløpere var veldig sunne. De spiste, strakk ut, pakket bagene sine og snakket om stafetten. Først skulle ungdommene konkurrere, deretter damene, veteranene og til slutt herrene. Det ville ta hele dagen, for at herrene skulle starte når det var mørkt for så å løpe hele natten. Jeg gledet meg allerede og vi dro til noe som heter samlingsplass.
Samlingsplass er der alle samler seg. Siden alt foregår midt ute i skogen, er det slik man holder styr på alle menneskene og passer på at de ikke går seg bort. Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente, men ble mektig imponert. Vi kom fra bussen, gjennom skogen og over en liten ås, og skuet utover den enorme samlingsplassen. Det var som en egen landsby midt inne i skogen. Det var et mylder av orienteringsløpere i forskjellige orienteringsdrakter og stripete telt. Noen av dem kom det til og med røk fra. Folk hastet frem og tilbake, organiserte seg, sto i grupper og snakket, spiste eller jogget rundt påområdet. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg og fulgte etter Ulrikke til teltet til Halden Skiklubb. Selv om området var kjempestort, virket det som at alle kjente alle, og påveien stoppet vi og snakket med folk fra mange land som Ulrikke kjente. Jeg skjønte straks at Halden Skiklubb hadde et godt navn, og som supporter kjente jeg at jeg ble rørt hver gang de snakket godt om klubben.
Ulrikke fortalte meg en gang at når en orienteringsløper ser et kart, ser de ikke bare streker og prikker og farger, men de ser hvor tett trærne står i de forskjellige delene av skogen og at topper og daler gjør seg synlig, nesten som i 3D. Dette tenkte jeg pånår jeg såstafettene starte, og alle disse friske unge menneskene forsvant ut i skogen, løpende mens de så kartet i 3D. Det ble nesten for mye for meg, men jeg hadde det ordentlig hyggelig der jeg sto og drakk toddy og heiet på løperne.
Herrestafetten begynner kl 2200 og det er det alle gleder seg til, så jeg gledet meg også. Parat med kamera og supportertrøye, fant jeg tidlig en fin plass hvor jeg kunne se godt. ”Det är nu det verklegen byrjar”sa de over høytalene og flere og flere trakk mot startområdet. Det var sikkert 1000 mennesker som skulle starte, og sto påflere rekker. Det begynte og mørkne, og snart var det én som tente lykten sin. Den enslige lykten får ikke mange sekunder alene, før flere og flere tenner sine hodelykter. Snart har massen hoppende og joggende menn blitt et bølgende hav av lys. Det er nåjeg skjønner hva det er snakk om. Jeg tar og føler påspenningen, noe ubeskrivelig, massesuggererende. Det blir helt stille, og vi skjønner alle at det var nådet skulle skje: PANG! Starten gikk. Bakken ristet mens 1000 ville menn dundret forbi meg med kompass, teipede ben og sko med pigger. Jeg skimtet noen Haldenløpere og forsøkte å få det hele på film. Jeg skrek, hylte og jublet før tilslutt hver og én forsvant i skogen og ble borte.
Det sies at orientering ikke er en publikumsport og jeg må innrømme at det ble en lang natt. Det var kaldt og begynte å regne litt. Likevel står Tiomila for meg som en stor opplevelse. En smakebit av en fremmed kultur eller et møte med et ukjent kunstverk. Kanskje nettopp mystikken ligger i at man ikke kan sette seg til rette i sofaen og oppleve det hele gjennom TV-skjermen.
(Skrevet av Jasmin Haugstuen etter Tiomila 2006, Illustrasjon Anna Ulrikke Andersen )
Uspesifisert overnatting
Tiomila er et høydepunkt for mange løpere, men ett år var en av klubbens habile långa-natten løpere, Bjaxel, nær å gå glipp av hele moroa. Bjaxel hadde vært på jobbreise på Kreta og hadde timet alt slik at han fint skulle rekke innom Halden før bussen gikk til Tiomila. Men på flyplassen opplevde han alle orienteringsløperes store skrekk: Flyet gikk ikke! Gode råd var dyre, og det var bare å finne et annet selskap som fløy nordover. Det nærmeste han kunne komme var Athen og derfra videre til Stocholm. Med knapp margin kom han fra flyplassen og raskt skiftet ut arbeidskoene med o-sko. Såbar det ut pålonga-natten. Etter natten gikk flyet videre til Oslo. Da han gjorde opp reiseregningen, var det ikke tvil: Uspesifisert overnatting.
(Hørt på Tiomila)
Har du en Tiomilahistorie? Del gjerne med oss i feltet under eller på vår facebook side.
Følg med i morgen: Tiomila spesial 3/4
Redigert og illustrasjon av Anna Ulrikke Andersen. Medvirkende: Bjørn Aksel Gran, Jasmin Haugstuen.
Info om jubileumskalenderen
-
Halden skiklubbs jubileumskalender
Her kommer ukentlige publiseringer om Halden skiklubbs historie, 1891 - 2016. Vi teller ned til 125års jubileum gjennom hele 2015! Følg med alt på julaften: En reise i skiklubbens historie Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler...
-
En reise i Halden skiklubbs historie
Hva tenker du på når du leser Halden skiklubb? Tenker du på Høiås? Marka? Lysløypa? Eller får du kanskje assosiasjoner til toppidrett, verdensmestere og stafettseire? Gode venner, sosialt fellesskap og dugnad? Har du selv vært aktiv i klubben?...
Siste nytt
Mest sett