En skifantasts hverdag

Jeg satt og ryddet litt i en gammel skuff og kom over noe som jeg ble litt blank i øya av. Nemlig de gamle distansekortene som vi fikk på skolen. Med bilde av de store stjernene på forsiden. Og det som var påfallende når jeg kikket nærmere på kortene, var at vi gikk ofte og mye på ski i ung alder. Av kortet ser jeg at jeg gikk i 2. klasse og var 8 år. Vi gikk også mange barneskirenn, både på skolen, Høiås, Venås, Festningen m.m. Alle med tidtakning og graderte resultater. Etter hvert var vi på kretsrenn, og som helt yngst i klassen ble bruttern, en klassekamerat og jeg nesten sist blant ca. 60 deltagere. Med svært glatte ski husker jeg.

Skolen fulgte opp og registrerte alle kilometer vi gikk. Og alle gikk litt eller mye. Ikke rart vi ble glade i å gå på ski og fortsatt er det. Og som vi så opp til de store gutta som virkelig var gode. Jens Arvid, Arnt Edvin og Torbjørn Eng. De klarte 3. plass på stafetten på hovedlandsrennet. Bare helt utrolig gode... 

Halden Skiklubb hadde på begynnelsen av 70-tallet 80 ungdommer på skitrening i løpet av vinteren. Langrenn var min start på idrettslivet, og Gjermund Eggen var den store stjernen. Hvorfor skriver jeg om dette? Jo, det er fordi det er du som forelder som har et ansvar med å motivere og støtte dine barn til egentrening og utfoldelse. Både fysisk gjennom idrett, mentalt med skolearbeid og ikke minst sosialt i grupper. Og vi som idrettsklubb må ta imot og behandle alle som likeverdige og selvstendige personer. Og la leken råde grunnen, men den kan godt være krevende og slitsom. Og jeg synes det jobbes meget godt i de yngre rekker i Halden SK. Og jeg har tro på fremtiden dersom ungdommen selv har tro på den. Men vi kan nødvendigvis ikke kopiere opplegget fra 70-tallet, men mye av det som ble gjort den gang, gjelder den dag i dag. 

Høiås, en vinterdag 1948. Halden skiklubbs arkiv, Høiås.

Asbjørn Andersen, Jørgen Olsen og Willy Sæthre på ski, 1952. Halden skikubbs arkiver, Høiås.  

H7 i snøen

Under krigen husker jeg at vi ofte skrev H7 i snøen når vi var på ski. En liten gest, men motstanden var likevel stor. 

Jeg kom på en annen ting i forbindelse med min fars sportsaktiviteter. I mars 1940 - altså rett før 9. april - ble det laget en egen klasse for gevær i Birkebeinerløpet. Det var ikke mange som deltok i den klassen, men far gjorde det. Og husk, de gikk med Krag-Jørgensengevær som var standard i den norske hær på den tiden, og det veide over 7 kilo ! Det kom i tillegg til de obligatoriske ca. 6 kg, og det var en bør som de fleste nok vek tilbake for. Men min far var med i den klassen, og skytingen foregikk på Sjusjøen - 10 skudd - og far hadde fullt hus. Han ble premiert, men jeg husker ikke hvilket nummer han ble.

Fritz Anker Rasch på ski, her fra 1950tallet. Halden skiklubbs arkiver, Høiås.

Senere har det aldri vært klasser for skyting i Birkebeinern. Arrangementet med skyting var inspirert av "Frivillig Militæropplæring" som i det første krigsåret ville gi norsk ungdom opplæring i våpenbruk - i protest mot regjeringens "det brukne geværs" politikk før krigen. Også der var min far med, selv om alle de øvrige var i 20-årene (han var da ca. 40 år gammel). Jeg bare nevner dette fordi svært få er klar over at Birkebeinern også en gang har hatt klasse med skyting. Tror far var den eneste fra Østfold som var med - men det vet jeg ikke sikkert.

Ole Anker Rasch brant for skisporten og sammen med sin kone Nora donerte han i 2013 3 millioner til Halden skiklubbs stiftelse. Stiftelsen fremmer friluftsliv og ski blandt barn og ungdom i Halden. Utklippet over er fra Halden arbeiderblad 10.februar 1940. Utklipp i Halden skiklubbs arkiv, Østfoldmuseene – Halden historiske Samlinger.

Kommer snøen? 

Tirsdag ettermiddag, stresse hjem fra jobben. Middagen går ned i en viss fart. En rask titt i HA mens en inntar horisontalen på sofaen i ti minutter. Det ringer på døra. Det er Torgeir og Frank David. Faste gratispassasjerer. Regnet slår mot ruta. Hva i huleste skal en ha på seg i slikt grisevær? Hva er det egentlig som får en til å gå ut i slikt drittvær? Pytt heller, det gir seg nok. Jo, riktignok det river i skya og alt blir med ett litt lysere. 

Men, hva er dette? Lysløypa er mørk igjen. Arthur, hva galt har du gjort? I badstua samles vi til trening. Mørkt utenfor. Kriseplan 1 settes inn. Jogg på veien ned til Fjeld, mens Bjørn kjører bak med Pick-upen for å lyse og med skistavene på lemmen. Det lyser i løypa til Gimle.. Hvorfor har Gimle lys og ikke vi? Merkelig, kan det være sabotasje? 

Spretten skigang, kom igjen gutter tenk på frasparket og armføringen. Sittestilling og utforkjøring, det er ikke noe. Hva? Lårene er stive som stokker. Intervall er neste. Ut til veien mot Gimle hvor lyset er tent, i mørke hjemover mot Høiåsen igjen. Det oser og damper av svette oppover bakkene. Hjemme igjen til varm deilig badstue. Blir det snart snø tro? 

Åge Wilstøl's medlemskort i Halden skiklubb 1953 - 1962. Privat.

Om snøen ikke kommer, må skiløperen ty til rulleski. Her fra 1997. Foto: Halden arbeiderblad.

Godt med snø på Høiås, 1985. Halden skiklubbs arkiv, Høiås.

Snø på Høiås, 1985. Halden skiklubbs arkiv, Høiås.

Vi vil høre din ski-historie. Del i feltet under og last opp dine bilder på vår facebook side. 

Følg med neste uke: Sølv er nederlag

Redigert av Anna Ulrikke Andersen. 

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.