Långa natten er grym.....

UFO Challenge general Andersen har løpt långa natten..Vår gamle stjerne, Arnt Edvin Andersen var ikke sen å be når det gjelder TIO-mila historier, og her kommer god lesning før det braker løs i helgen:
?LYFT UP GRABBEN?? 
Tiomila er grum, grum for løpere, ledere og supportere. Men ?LÅNGA NATTEN? er grummere. Den var det iallfall for 30 år siden, tiår før Øystein Kristiansen sprengte alle grenser og satt en ny standard for 17 km i bekmørke skogen....

Borte var samarbeidet, solidariteten, frykten for å miste lyset, klynga, vettet, frykten for STORSPREKKEN. Alt dette forsvant da Øystein fosset gjennom skogen i en natt i slutten av april for noen år siden.Men for oss som var så heldig å oppleve etappen før Øysteins oppvisning, lever fortsatt drømmene og minnene.  

Det er 10 etapper i TIO-mila, men kun en LÅNGA NATTEN. Jeg har løpt etappen flere ganger. Første gang på 1. laget som 17-åring i 1974, senest  på 4. laget to år siden. Gleden og naturopplevelsen var nok størst siste gangen, og det er det mye av denne historien skal handle om.

Det har liksom vært Bjaxels domene å løpe långa natten på 3. laget. Han har også oppdaget sjarmen med denne etappe, 2,5 timer gjennom mørke natten, klyngeløpingen, avhengigheten av hverandre. Gleden over å komme ennå et skritt uten at krampe kommer. Krampa, som når den først kommer, setter seg i lår og legger, foran og bak, på begge sider. Den fortsetter til rumpemusulaturen, sprer seg til ryggen. Det rykker til og med i små muskler i fotryggen. Krøller du på tærne, røsker det til mellom skuldrene.

Men dette året var Bjaxel ikke motivert. Det var satt opp 4 løpere på 4. laget og da jeg fikk en forespørsel på Høiås uka før sa jeg selvfølgelig ja.. Jeg angret litt etterpå, men faktisk ikke så mye. Dette skulle bli moro.

Forberedelsene er viktig. Dobbelt sett batterier ble ladet, testet og ladet igjen. Jeg spiste mye kullhydrater, kjøpte inn maximgel-poser, høyoktan sukkerguff som går rett i fletta og testet helsa med en langtur- 45 minutter i Høiåsmarka for å se om leggen holdt.

Når man skal ut på en slik lettsindig tur, er motivasjon og mental forberedelse viktig-veldig viktig. Fra tidligere visste jeg at det ville bli langt, kaldt og tøft. Slike negative tanker må fortrenges. Fram må gode minner fra tidligere løp. Nostalgiske, nærmest romantiske minner fra en svunnen tid.

Tankene gikk tilbake til 1974. Vår mest erfarne nattløper, Willy Jensen, var blitt syk. Jeg var i god form etter en lang skisesong, og ble spurt. ?Ja?, sa jeg. Jeg viste ikke hva jeg svarte på,  men ungdommelig stå-på-vilje er gull verdt.

Vi hadde startnummer 45, rekordplasseringen fra året før. Da jeg ble sluppet ut, var vi med helt framme. 5-6 svensker, Jan Erik Fredriksen fra Flaggtreff og meg. Selv om vi var blant de 10-15 framste lagene, var det ingen som ønsket å ta initiativ. Her var det alle for en og en for alle. En helt uvirkelig felleskapsfølelse. Det lå i luften at vi måtte jobbe sammen for å komme levende hjem Løpinga gikk ganske bra, og etter 8-9 km passerte vi presseposten. Blinkingen i blitser fortalte at vi var en interessant klynge, og vi fikk høre at vi var blant det 10 første. Etter et par korte strekk var det et langstrekk. 2 km vei, 500m myr og så opp på en ås. Jeg var inne i en god periode og ledet klynga inn i posten på kortstrekka. På veien ble det strekk i klynga, da Jan Erik og jeg dro opp farta. Da vi kom til myra, var vi alene foran. Og ut i bløtmyra bar det Jan Erik først, meg halsende etter. Det knaste i sprø isskorper på myrpyttene og isvannet sprutet. Pyttene var dype og tuene høye og beina begynte å kjenne det lettsindige rykket på veien. Midt ute på myra snublet jeg i en tue og buklandet i en islagt pytt. Men nesten før jeg landet, før jeg kjente cm-tykk nattefrostis knuse mot brystkassa og før jeg kjente kjente det ubehagelige kuldesjokket av å dukke under i isvann, ja nesten i det samme jeg snublet, kjente jeg sterke armer, to i hver skulder, løfte meg opp og plassere meg på tørr grunn.

Det var da jeg hørte en av svenskene i klynga: ? Lyft opp grabben, han kan orientera?

Man vokser litt da!

Og hvordan gikk det? Jeg vekslet som nummer 9. To etapper senere ble vi disket da vå løper tok kart 43 istedenfor 45.

Slike hendelser må man tenke på når man skal drive mental opplaning før långa natten.

Men tilbake til 2005.

Jeg var egentlig siste løper på laget, og en kompis fra Indre kom til unnsetning slik at jeg skulle ha noe å løpe for.

Per Henning Graff hadde aldri løpt TIO-mila. Og han kvalifiserte seg ikke for Indres lag. Derfor tilbør jeg ham etappen etter meg. ?Gi meg 2,5 timer?, sa jeg. Jeg kommer!

Det er egentlig ganske stor forskjell på nostalgiske tilbakeblikk og realtime orientering i en mørk og kald TIOmilaskog. Jeg hadde tenkt å løpe med overtrekksjakke, men det mente Eirik N som jeg vekslet med, at var for sveklinger. Og vanter var helt noldus. Så jeg dro av gårde i halv tretida med neglespreng og kyldegysninger. Og kaldere ble det. Ned mot -10 ble det registrert den natta. Postene var vanskeligere, bakkene bratter, skogen var mørkere, farta på veiene høyere og kartet mindre lesbart enn hva jeg hadde psyket meg opp til de siste dagene. Men leggene holdt. Varmen kom i skrotten, fingrene tinte, jeg tok igjen to løpere på en vei og gikk rett i tre poster på rad. Idrettsgleden, naturopplevelsen, endorfiner, Maxims energi-bombe og et snev galskap begynte å virke på kroppen. Jo lenger jeg løp, jo bedre var det. Snart ville natten gå over i dag, himmelen begynte å få en klar, mørk blåfarge. Jeg begynte å se konturene av landskapet mot nattehimmelen. Jeg tok meg faktisk i å nynne ?Eye of the Tiger? mens jeg forserte en kolletopp og skuet ut over et fantastisk måneskinnopplyst natt landskap som var i ferd med å våkne til en ny dag. ?Eye of the Tiger?, du husker vel Rocky Billboa som strekker hendene i været mens han skuet ut over Philadelphia og føler seg uslåelig. Føler? Jeg var uslåelig der og da. Det var like før jeg snudde meg mot månen med et ?UUHHUUUUUUU?. Siden da har jeg forstått ulvenes trang til å ule mot månen.

Om jeg ble sliten? Nei, man blir ikke sliten, man nyter hvert sekund og ønsker at det ikke må ta slutt. Sliten er man etterpå, på vei til dusjen i -10. På bussen hjem og den neste uka. Men turen i skogen nyter man

Og Per Henning har fortalt at da jeg kom inn, med rim i barten og dårlig lys i lykta, sendte jeg ham av gårde i grålysninga med ? Gled deg til en fantastisk opplevelse?. Han løp bra også, knuste Indres mann på den etappen!