Med lørdagens vellykkede sykkel-o i friskt minne, var vi nå klar for en ny runde med tur-o poster. Men hvilket kart og terreng skulle man velge i dag? Valget falt på Ryggerødfjellet og de 8 postene som lå i det vi kaller ”silketerreng”. Få høydekurver, lett løpbarhet og oversiktlig terrengbilde. Det passet bra for en som ikke tatt i et o-kart siden i fjor sommer(?) og ei heller løpt på beina siden for høst. (Bilde: Post 22 var en luring :-). )

Sekken ble pakket med 0-sko, kart og kompass og vi la i vei til Ryggerød, - på rulleski som er den perfekte oppvarming (hehe.)

Etter en snau time var vi klar til start og de gamle o-skoa ble snøret på. Skoa som faktisk var kastet i søpla dagen i forveien, men nå ble tatt fram til heder og ære igjen. De kjentes utrolig lette på beina og vi la i vei til første post, post nr 16. Nå skulle det IKKE bommes og vises hvem som hadde teknikken innabords. Kompasskursen ble tatt og vi fulgte så godt vi kunne, men hva skjer? Med nesten 45 grader feil kurs ut blir veivalget en stor bue fram til posten. Bommet ikke på selve posten, men veien fram ble unødig lang.

Post nr 20 satt imidlertid perfekt med full kontroll hele veien – lett match! Dette var gutten sin. Men så kom man fort ned på jorda igjen. Post 22, kort strekk og stor ledelinje halvveis. Det ble en stor bom på 150 m ekstra ut til venstre før posten. Utrolig dustete og hodet under armen dette strekket. Skjerpings takk!

Til post 21 var det renspikka kompasskurs med gode ledelinjer rett inn i posten. Denne gikk uten tidstap og vi var fornøyd. Må heller ikke glemme å formidle den gode stemningen det er å løpe / gå i skogen i nydelig vær. Til post 23 var det også bare kompass og svært god fremkommelighet. Nå skulle vi dra på litt og virkelig kjenne følelsen av fart. Det gikk greit til litt over halvveis, men så brer usikkerheten seg igjen. Er vi der eller der tro? En ekstra kikk på kartet og vi durer på videre og begynner å nærme oss posten. De spannene er noen ganger till vanskelig å få øye på i sollyset og igjen blir man usikker. Og med spaning til alle kanter og helt ute av kontroll, blir det mye bingo inn til posten. Selvsagt blir det en liten ekstra runde før spannet dukker opp.

(Bilde: artikkelforfatter førnøyd med å finne den første posten)

Så har vi dagens lengste strekk til post 19 og som det pleier å lønne seg i slike terreng, "rett på" er oppskriften. Vi dreide imidlertid litt til høyre for å unngå noen skrenter og det fløt bra over fjellflatene. Full kontroll og rett i.

Post 18 så veldig lett ut med en stor myr i forkant. Lett match! Men igjen, totalt ute av kurs og kom altfor langt til venstre. Skjerp deg Jens Erik! Til siste post ble det nå snakk om å komme seg fram uten noe mer tull og det gikk greit. Og alle 8 postene var da funnet og koder var notert. Nå var det hjem å legge inn kodene slik at man kan avansere på lista.

Og med litt å drikke og spise før turen gikk hjem på rulleskia i det fine været og opplevelsen med årets første løpetur var et faktum.

Etterord 1:
Dagen derpå kjenner man ekstra nøye etter om det er noen virkninger av løpeturen og om prolapsen holder seg i ro. Og konklusjonen er vel at det blir ikke noe deltagelse i 15-stafetten eller andre o-løp med det første. Dessverre… det kjentes jo så godt å løpe med kart og kompass igjen. Så da får vi ta resten av tur-o postene i litt mer rolig gange. For gullmerket skal vi klare.

Etterord 2:
Senere på kvelden inngikk jeg også et veddemål med min svigerinne at dersom hun klarte like mange poster som meg, skulle jeg spandere SPA behandling. Og siden hun er svært konkurranserettet, skjønner jeg at nå MÅ jeg ta alle postene.