På villstrå

På villstrå

Jeg skulle finne turorienteringsposter mellom Torpedal og Slorer i Aremark. På forhånd orienterte jeg kamerat Peder om mine hensikter i valg av rute og hvilke poster som jeg håpet å finne. Han har eget turopplegg og samme kart som meg. Jeg tok sykkelen med på skolebussen til endestasjonen Moen. 

Sykla videre i småregnet og tok inn på skogsbilveien mot Slorer, men fra første stund gjorde jeg feilvurderinger og jeg fikk se småbruket Grøte som jeg ikke hadde ventet å se. Etter dette kom jeg riktig til to O-poster og selvtilliten steg litt. Det var ganske langt til de neste postene, så jeg fant en passe stubbe å sitte på for å spise nista mi i sola –det ble ganske koselig og tøyet tørka litt. Med ’tunga rett i munnen’bar det utfor kneiker på en ganske nygruset veg med løse kanter, og nå skulle jeg finne en avstikker til en sti i ei bløtmyr. 

Det ble over bløtmyr og det ble klatring, men desto hyggeligere var det å finne posten og stemple kortet. Da ringte kamerat Peder, klokka var alt 19 og jeg sa at nå går jeg til sykkelen og drar hjem –jeg orket ikke mer i dag. ’God tur’ sa Peder, og jeg snudde meg og gikk pent nedover fjellet. Men jeg peilet ikke videre til vegen, jeg hadde jo retningen friskt i minne. Da jeg attpåtil fant et veidele, måtte jeg sjekke kart og kompass. Det viste et veidele langt fra der jeg hadde håpet på, og bare tanken på å gå samme vei tilbake over fjellet var ikke fristende!

Da kom det en bil, og den stoppet jeg. Sidevinduet på passasjersiden ble rullet ned, døra var låst –jeg så nok ikke presentabel ut. Jeg spurte om det var langt til aremarkveien, og pekte fremover. ”Ja, men da må du andre veien”, sa dama og pekte bakover. ”Og ja, det er langt, men jeg kan kjøre deg dit jeg”sa hun, og så vel at jeg ikke var noe farlig –sliten, svett og med store gummistøvler. 

Penger ville hun ikke ha, men hun kunne kjøre meg opp til sykkelen allikevel. ”Vi må kunne hjelpe hverandre når det trengs, en annen gang kan det være meg som trenger hjelp”sa hun. Med denne innstillingen kommer hun langt, og det gjorde jo jeg også nå. Bilen var stor og bred, og hun lurte sikkert på hvordan dette skulle ende. Men endelig så vi sykkelen, og lettelsen var stor for oss begge. 

Så ringte jeg til kamerat Peder som trodde jeg var kommet hjem for lenge siden, så nå spurte han om han skulle få noen til å hente meg –det begynte jo å bli skumring for klokka var snart halv ni. ”Nei nå går det bra”sa jeg kjekt, nå er det slette veien hjemover –og lys på sykkelen har jeg. Er hjemme om en times tid”.

Men veien var ikke så slett, det var tungt og jeg var sliten. Det spørs vel om Peder våger seg på disse postene, men jeg skal tipse ham ’så han ikke går seg vill.’ Eller kanskje ikke, jeg er vel ikke den rette til å gi ham tips i denne saken ?

Willy sitt tur-o kart.

Vi vil høre din tur-o historie eller om dine bommer. Del med oss i feltet under eller på vår facebook side.

Følg med neste uke: Jukola

Redigert av Anna Ulrikke Andersen. Medvirkende: Willy Nordgård.