Halden skiklubb reiser utenlands

Vellykket opphold i Uddevalla i påsken

Halden-orientererne hadde et strålende ophold i Uddevalla i påsken.

Det var 13 forventningsfulle orienteringsløpere som lørdag eftermiddag dro avgående til Uddevalla for å delta i Uddevalla Skikubbs internasjonale vårorienteringsløp. Mens påskegjestene dro til fjells, op til sne og vinter, dro vi mot lavereliggende strøk, til sol og sommer. Hytten lå vakkert til i en fjellskråning ved en liten vakker innsjø (Bjursjøen). Her hadde Uddevalla Skidklub nedlagt et flott stykke arbeide. Gjennem 5 år hadde de reist en stor hytte, med en stor og flott peisestue med galleri. Jernbanen gikk like nede ved sjøen, og formannen Lundgren uttalte at en vintersøndag kunde optil 2000 mennesker gå av ved hytten, men den var stengt om sommeren. 

Da vi ankom til hytten blev vi festlig mottatt. Utenfor vaiet det svenske og norske flagg, og innenfor var det også pyntet med norske flagg. Det skulde være eggsexa om kvelden, og kabaret og efterhvert fylltes den store salen av  svenske flickor og poiker fra Uddevalla. Stemningen blev større og større, og da Skidklubbens formann, Hand Lundgren trådte frem og ønsket alle velkommen og bad tilbords, var salen fylt av strålende ungdom. Såspilte musikken op og dansen begynte. 

Utklipp 1938. Halden skiklubbs arkiv, Østfoldmuseene – Halden historiske Samlinger.

En tre-fire stykker våget sig også frem på gulvet. Klokken 12 var det fyrverkeri utenfor ved sjøen, og påskebålet blusset vakkert nede ved stranden. Månen stod rund og klar på aftenhimmelen og tittet skjelmst ned på parene som vandret langs den vakre Bjursjø. Ennu en stund holdt dansen sig, men efterhvert tynnes det på gulvet, og Uddevallafolket vandret eller tok toget til byen. Snart var det bare oss igjen, som skulde få lov til å bo i den vakre hytten. Ennu surret melodiene rundt i hodet påoss, og vi priste oss lykkelige over at det ikke var første påskedag vi skulde konkurrere. Halmmadrassene blev lagt side om side på gulvene, og vi rullet oss inn i våre ulltepper og drømte om seier. 

Vi ble temmelige lange i ansiktet når vi våknet om morgenene og så ut av fønsteret - 5 cm nysne - og bjerneke som sto grønne rundt hytten i går. Naturen er lunefull. Det blev så oplyst at vi straks efter frokost skulde ha en treningstur efter svensk mønster. Det blev gjort på den måten, at en av Skidklubben  gikk op en løipe og merket op “døde”poster. Der efter fikk vi alle 9 poster opmerket påvåre kart med en fastsatt pointsum for hver post, anslått efter vanskelighetsgraden. Nu fikk vi velge hvilke poster vi selv vilde prøve på, men vi måtte være tilbake igjen til et fastsatt tidspunkt. 

En vellykket vårorientering var slutt, og alle dro fornøiet hver til sitt, og vi stabbet oss inn i bussen, og dro hjem over med et strålende minne rikere.

Mange barn og ungdommer har opplevd morsomme turer og reiser med skiklubben. Her i Tsjekkia, 1998. Foto: Privat, 1998.

Gjenglemt på danskebåten

I senere tid har sesongens første orienteringsløp Spring Cup i Danmark. Skiklubben fylte en buss og kjørte sydover med bagasjen full av o-sko, kompass og varme gensere. 

En av disse turene ble husket i mange år. Vel fremme i Helsingborg måtte man ta fergen for å komme seg over til Danmark. Billig goderti fristet i taxfree-butikken, og ungdommene sprang av bussen omtrent før lederne rakk å informere om når fergen ville være i Danmark. 

Turen gikk fint. Godteriet ble kjøp og spist, alle fikk spilt på spillautomater og sett på havet fra dekk. Det var ikke en veldig lang tur, og snart var det tid for å gå tilbake i bussen. Lederne gikk rundt i bussen for å se at alle var til stede, men akkurat når det var påtide åkjøre av, var det noen som ropte: - Hvor er Hallvard? Alle tittet rundt seg. Hvor var Hallvard? 

Hva gjør man så i en slik situasjon? Gutten var tydeligvis igjen på ferga, men bussen måtte kjøre for ikke å holde igjen resten av passasjerene. Dermed gikk Arnt Edvin på ferga for å finne Hallvard mens bussen reiste videre. Det var flere fra skiklubben som skulle på Spring Cup, og noen av dem sto i fergekøen på andre siden av sundet. Forhåpentligvis kunne de med seg to ekstra passasjerer?

Bussen ble stående på kaia i noen minutter før den skal til å kjøre videre, og akkurat idet alle bilene har kjørt av, og nye begynner å fylles på, skimtes en avslappet skikkelse gåendetmellom biler, busser og campingvogner. - Er jeg sen? spør Hallvard da han kommer på bussen. 

Og Arnt Edvin? Han fikk seg tur-retur-tur påferga den kvelden., og et godt og langt måltid og skyss fra de som kom bak i køen.

Halden skiklubbs orienteringsløpere på stranden i Spania. Foto: Halden Arbeiderblad, 8.mars 1997.

Øl? 

Under er treningsopphold i Vöråi Finland hadde de tre skiklubb-gutter en egen leilighet hvor bare de tre bodde. Dette var selvfølgelig stas. Ved siden av låen finsk folkehøyskole. Etter en lang dag med trening tok de tre seg en tur rundt i området og kom i prat med en hyggelig og søt finsk jente som gikk påfolkehøyskole. Å ha en egen leilighet var nytt og spennende, men kunne ikke måle seg med å bli invitert opp på rommet til en eldre, spennende jente!

Men gutta ble raskt rådville da jenta tilbød dem øl. Hva skulle de svare? - Nei takk, sa de.  - Men vi tar gjerne litt o’boy!

Jenta hadde ikke sjokolademelk å tilby, og snart ruslet guttene tilbake til leiligheten.

Afrika Angriper 

(Skrevet av Bjørn Eriksen)

Vinteren 2006 var planen å tilbringe 6 uker i Afrika der et lengre høydetreningsopphold skulle være hovedingrediensen. Lite visste jeg at dette skulle ende med en nær døden opplevelse. 

Etter ytterligere noen timer i bil, en overnatting og en kort biltur langs en virkelig dårlig vei (vi måtte kjøre i gåtempo for ikke å ødelegge bilen) var vi endelig ved grenseposten ut av Sør-Afrika, på vei inn i Lesotho. Det jeg visste om Lesotho fra før var at det kalles ”Afrikas Sveits” på grunn av alle fjellene. Her ville jeg løpe inn mot den høyeste toppen i Afrika sør for Kilimanjaro på 3482m.o.h. 

Et fantastisk landskap! Foto: Bjørn Eriksen, 2006.  

På en slags turisthytte ved grensestasjonen hang det et gammelt kart og jeg leste febrilsk høydekurver og bekker for å danne meg et bilde av terrenget. Navnet på toppen var langt og vanskelig (Thabana Ntleyana). Utstyrt med et lite eple i lomma på overtrekksjakka og o-tøy satset jeg på at drikke kunne finnes i fjellbekkene. Underveis passerte jeg flere små steinhytter med folk og bikkjer. Bikkjene kom ut og markerte at jeg var uønsket, men luntet så tilbake til eierne. Utsikten og landskapet var fantastisk. Bølgende grønne åser og daler med gress, bare avskåret av noen fjellbekker og noen få steinhytter. Trær fantes ikke på denne høyden. Turen var fantastisk. 

Klokka nærmet seg ett på formiddagen og nok en steinhytte dukket opp. Av respekt for privatlivets fred la jeg inn en liten ekstra bue for ikke å forstyrre. Som forventet hørte jeg bjeffing og fire bikkjer kom mot meg i full fart og i løpet av få sekunder står tre fullvoksne og en halvvoksen hvit bikkje på størrelse med Schäferr og flekker tenner få centimeter fra beina mine. 

Da skjer det. Alle fire angriper. Jeg fortsetter å skrike ”Nei! Nei!”. Hjernen koker. ”Hva skjer?”. Smerte – store smerter. Jeg fortsetter å skrike. ”Dette går jo ikke an! Bikkjer angriper jo ikke mennesker!”. Jeg får tak i nakkeskinnet på lederbikkja og prøver å få tak i en til. Det går ikke. Jeg mister lederbikkja. ”De har overtaket. Er det virkelig sånn jeg skal dø?! Merkelig..”. Absurde tanker blir virkelige. Hjernen har panikk og munnen skriker – kraftigere nå. Smerter i høyre håndledd. Dødsangsten blir bekreftet. ”Der tok de hovedpulsåra!”. Skriker i ren angst. ”Prøve å komme meg til steinhytta!”. Ei av bikkjene henger i armen og jeg går i bakken. ”Nå er det slutt!”. Skrikingen stopper. Jeg kommer meg på beina. Bikkjene skuler på meg og viker unna. Jeg begynner å rope ”Nei, gå hjem!” igjen og de gjør det! ”Hvorfor er de redde for meg nå?”. Jeg skjønner ikke hva som skjer, men prøver å komme meg vekk. Å løpe går ikke. Bikkjene har ødelagt noe i venstre legg. Det går an å halte. Jeg gjør det, så fort jeg kan. 

Til slutt kommer jeg ut til grusveien (hovedveien inn i Lesotho). Heldigvis kommer det en firehjulstrekker mot meg som jeg stopper. Jeg prøver å spørre ekteparet om de kan snu og kjøre meg til grensestasjonen på toppen av fjellpasset, men blir avbrutt av egne tårer. Jeg peker mens både blod og tårer renner. De forstår og snur.

Møtet med hundene skapte store overskrifter, også i en av landets største aviser VG.  

De neste dagene ble dramatiske, sykehuset ligger langt unna, men heldigvis fikk jeg hjelp av mange gode mennesker. Spesielt husker jeg en  inder, som hjalp til med å få oss frem i køen, kjøpte mer cola, kjørte hjem kona si (hun hadde tråkket over og var på sykehuset for å sjekke den), kom tilbake for å hjelpe oss, ringte for å skaffe oss hotell osv. Møtet med denne mannen som ofret seg totalt for å hjelpe oss var sterkt.  Om det var tilfeldig at han var der eller om det rett og slett var en engel, det vet jeg ikke. Jeg har forsøkt flere ganger å skrive takkebrev til han uten å få svar. Uansett var han til uvurderlig hjelp.

Når det gjelder bikkjene oppe på fjellet så er det fortsatt en gåte for meg hvorfor de gav seg. De hadde overtaket og kunne gjort hva de ville med meg. Muligens følte de at de hadde markert seg nok eller kanskje så de noe som jeg ikke så. Noen grunn til å være redde for meg hadde de i hvert fall ikke. Hva bikkjene fikk øye på og løp bort fra er det bare de som kan svare på…

Har du vært er i utlandet med Halden skiklubb og har noen gode minner? Del gjerne din historie i feltet under. 

Følg med neste uke: Påske på Høiås. 

Redigert av Anna Ulrikke Andersen. Medvirkende: Bjørn Eriksen og Hallvard Nordbrøden.

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.